Hawaikii, det er navnet på det legendariske hjemlandet til maoriene i New Zealand. De migrerte til New Zealand for omtrent 1000 år siden fra Cook Island. Men hvor er egentlig Hawaiki? Og hvorfor deler også Samoa, Tonga og andre Polynesiske land samme historie om sitt opprinnelige hjemland?
Turen fra Hawaiki’i til New Zealand
Mange tror at Hawaikii ligger et sted i Polynesia, men det er enda usikkert hvor maoriene og ikke minst polynesierne kommer fra. Jaktere og samlere befolket Australia og New Guinea for over 50.000 år siden.
Moderne skolerte har spekulert i dette og til slutt kommet frem til at for omtrent 15.000 år siden kom polynesierne fra Kina, de reiste videre via Taiwan, Filippinene og til slutt til Indonesia. Omtrent 6.000 til 9.000 år siden begynte de å bevege seg via Melanesia og et folk som går under navnet Lapita-folket nådde for 3.500 år siden Samoa, Tonga og Fiji. De kom muligens opprinnelig fra Kina, og de kom via Australia og New Guinea. Folket på Samoa og Tonga ble kalt Polynesiere, og de beveget seg videre til Tahiti, til Cook Island og Marquesas for ca. 2300 år siden.
Påskeøya som Thor Heyerdahl hadde et tett bånd til, ble befolket 300 e.Kr., men først 100 år etterpå dro innbyggere i Polynesiske land som Cook Island, Tahiti og Marquesas til Hawai’i. New Zealand ble siste destinasjon for sjøfarerne, og ifølge maorienes historier vandrer sjelen tilbake til Hawaiki når de dør, og livet er dermed en sirkel; fra Hawaiki til Hawaiki. Men det svarer ikke på hvor det legendariske hjemlandet Hawaiki egentlig er.
Siste stopp Aotearoa
Waka er det lokale navnet på kanoene som tok maoriene til New Zealand for en tusen år siden. Hver stamme i New Zealand har sin egen historie og hver stamme kom i sin egen båt (lederbåt). Historikere mener at stammene kom i en slags flåte med en plan om å finne land, mens noen hevder at de ankom New Zealand tilfeldig. Men sagnene til maoriene kan muligens fortelle en annen historie. Sagnene forteller om seilere som fulgte kunnskapene til trekkende fugler, fugler som den lokale kuaka og spoven. En kjent historie i New Zealand forteller om hvordan kuakaen var guiden til en båt mellom Alaska og New Zealand. En annen historie forteller om Paikea som kom på ryggen til en hval, en tredje historie forteller at forfaderen Paikea var en hval.
Var deres forfader en hval? Historien om opprinnelsen er ofte basert på noe som er fakta og noe som er sagn. Men om man følger hvalens vandring i Stillehavet, fra der den avler og til der den finner føde, så er det den samme turen som maorienes forfedrer skal ha foretatt seg, og på samme måte. Når hvalene vandrer er teten tatt av de to største hvalene som bryter inn i mot store bølgene med kraft. Det gjør at det er roligere sjø for de mindre hvalene som kommer etter.
Man kan spekulere i om dette er inspirasjonen til maorienes toskrogede sjøfarende kanoer som ble brukt til å nå New Zealand. Men det at polynesierne hadde kunnskaper om havet og himmelen finnes det flere gode bevis for. Tukutuku, (vevde tepper) forteller historier om hvordan de navigerte etter stjerner og hadde gode kunnskaper om det å navigere på havet.
Fiske og havet
Man kan ikke komme utenom hvor viktig sjøen og historiene rundt havet er for befolkningen i Stillehavet. De deler beslektede historier om hvordan landene ble til, og fiskeren Maui skal ha fisket opp blant annet Tonga, Aotearoa, og Mangaia i Cook Island. Man kan anta at det er fiskere som har oppdaget nye land, og at assosiasjonen mellom oppdager og fisker henger sammen med dette.
Det verserer to historier om hvordan oppdagelsesreisende fant nye land i Stillehavet. En historie sier at det involverte risiko og at mange liv gikk med. En annen versjon er at de som bosatte seg i Stillehavet brukt en strategi for å finne land; en strategi som ikke involverte risiko. Den siste versjonen indikerer at de seilte med vinden, at de ventet til vindene snudde og seilte østover, og ventet til vinden gikk tilbake til normal vestavind da de skulle hjem igjen. Det finnes ingen bevis for hva som er den riktige versjonen, men for seilere er det logisk å følge vinden. Den polynesiske tradisjonen ’imi fenua (Hawai’ian ’imi honua), eller å søke etter land som er reportert fra en del samfunn indikerer at det fantes en direkte hensikt å finne nytt land.
Om vi ser på historien til Påskeøyen som vi kjenner litt til hadde de en blomstrende sivilisasjon som brått ble forlatt. Hvorfor? Teorier og funn indikerer at dette hadde en sammenheng med manglende ressurser på øyen og interne konflikter. Behovet for nytt land ble for dem årsaken til at de flyttet på seg igjen. Slik antar man det gjaldt for mye av migrasjonen verden over; også i Stillehavet.
Seilemestrene sin lekebinge
Å oppdage Hawai’i er en av de mest oppsiktsvekkende bragder som er gjort av menneskeheten. Før den tid hadde mennesket beveget seg over store landmasser og tatt seg frem på havet til øyer som låg innenfor rekkevidde. Så begynte Lapita folket å bevege seg inn i Micronesia og fra der tok Polynesierne opp arven og beveget seg via havet til nye land. De beveget seg på et område som er over 14 millioner km2, og oppdaget små øyer hvor det høyeste punkt var toppen av en palmetre. Det tok dem over 1000 år å befolke dette området. Men det som er enda mer spektakulært er at reisene ble gjort i kanoer bygd med redskaper laget av stein, korall og bein. Kanoene ble navigert av seilere som brukte himmelen, og kjennskap til havet som redskaper for å finne frem. De lagde toskrogede kanoer for de lengre reisene og de bygde kanoer på en primitiv måte, samt reparerte dem med materiale tilgjengelig fra naturen underveis.
De padlet når det ikke var vind, og seilte med seil når vinden blåste. Seilene var vevde av kokosnøtt og pandamus blader. Med disse båtene kunne de seile over 3000 km, de kunne ta seg frem over de lengste etappene i Stillehavet. Da Captein Cook ankom Stillehavet på 1700 tallet oppdaget han at en kano fra Tonga seilte 3 engelsk mil i mot hans 2 engelsk.
Captain Cook beundret evnen deres til å bygge kanoer, og til å beherske det å seile på dem. De seilte mye raskere i sine kanoer enn europeerne gjorde sine båter og skifter kurs på en elegant måte.
Det fantes mange seilemestere blant det polynesiske folk. De kunne navigere ved hjelp av himmellegeme og traff sitt reisemål med slik presisjon at det gav beundring blant oppdagelsesreisende. Seriemesteren husket utenat distansen og retningen man seilte, helt til den var nådd. Og det å finne land før det var oppdaget var også en del av denne kunnskapen. De fulgte fugler, fugler som holder til inne ved land om natten men jakter etter fisk ute til havs om dagen. De oppdaget også endringen i flo og fjære, samt skyer som samler seg ved land, gjenspeilingen av laguner i skyene og land vegetasjon som drev ute til havs.
