Inkaene valgte ruten for å komme nærmere sine guder på himmelhvelvingen, mens jeg i mine svake øyeblikk undret meg på hvorfor jeg valgte å gå turen i det hele tatt. Av: Margunn Tove Aartun Kommer du først til Cusco er Inka-trailen, dvs. Inka-vegen det man kaller en selvfølgelighet. Jeg skulle sannelig ikke være dårligere enn mine reisevenner, og gledet meg til den 42 km. lange turen i fjellene i Peru. Her er historien om hvordan jeg og 11 andre kom seg gjennom de fire dagene med en guide og seks portere på slep. Litt sladder   Jeg kjente tre hollendere som var blitt kjent med en morsom Argentinsk mann; Luis på 27 år fra Tucuman. Det ble fem, og de syv andre møtte vi først klokken 6.00 første dagen av vår ekspedisjon, men da hadde allerede vi fem en historie. De tre hollandske mennene i tredve- års alderen møtte jeg første gang i La Paz, Bolivia. Det var menn med en svakhet for nordmenn og et godt øye til damer. Med status som innbarket backpacker i min sjette måned ble jeg automatisk innlemmet i gjengen, og fikk etter hvert et vennskap av mer varig art med den ene av dem, Wim. Dennis, som snakket til de fleste han møtte ble venner med Argentinske Luis, som ble et riktig muntert og annerledes innslag i den engelsktalende gruppen på tur i et spansktalende land. Han opererte ofte som tolk mellom yppige Peruansk jenter og en brunstig Camiel (den tredje Hollenderen), og det ble til tider litt for mye for Oskar som vi kalte han ved festlige anledninger. -Ask her, sa en konstant forelsket Camilie til Luis...og mente spør henne. -Jeg heter ikke Oskar(Asker), men Luis gjentok en fornærmet Luis Marie flere ganger. Oskar Luis var ikke en veltrent mann, og misforstod også guidens engelsk da vi bestilte turen. Ta lite med dere, formante han. Luis tok med alt. Utenom oss fem var det franske John, som faktisk pratet engelsk. Engelske Rich som er pilot i British Airways til tross for sine 25 år. Arkitektparet Todd og Christine fra USA som visste mer om angular teknikk enn vår altvitende guide Kenny. Venninnene Elita (San Fransisco) og Desiree(Canada), og til slutt engelske Sarah som hadde solgte alt hjemme og seilt over Stillehavet.   En kaotisk gjeng med forskjellige forutsetninger og forskjellig bakgrunn, og der det etter fire dager ble utviklet varige vennskap, romantiske tanker og en historie å skrive om.     DAG 1; bli kjent med andre. Klokken 6.00 er veldig tidlig for noen, spesielt for Hollendere og Argentinere som ikke pakker dagen før. Men etter litt tålmodighet var alle endelig klare, og bussen drar omsider avgårde fra Cusco til starten for våre fire dager i fotsporene til de siste Inkaer. Kenny, vår ustyrtelige energiske guide blir satt på test allerede fra første sekund. -Hva gjør ryggsekken min her, skriker jeg. -Må vi bare soveposene selv? -Vi har ikke plass, maser hollenderne. Kenny ser på oss, sukker nok litt men skjuler det godt, og etter noen minutter er begge problemene løst. Jeg ser skeptisk på at alle tingene mine som skulle vært i en safe på kontoret deres blir lempet inn i en bil til et helt annet reisebyrå. -Er det trygt klynker jeg, og skjønner ikke hva som gikk galt. -Jada, senorita sier Kenny og smiler bredt og forteller at han har kjent sjåføren i fem år. Men jeg har hørt for mye om ting som forsvinner i Peru og svelger en klump i halsen. Jeg har alt jeg eier i den ryggsekken, 6 måneder med minner. Etter en liten orientering av Kenny setter vi alle ut på de første syv kilometerne i 10.30 tiden. I solskinn rusler vi avgårde på den desidert letteste dagen av de fire dagene vi har foran oss. En ypperlig sjanse til å bli bedre kjent. Luis nærmer seg Alida som han i hemmelighet har fortalt oss han liker. Rich hadde sett meg og Wim dagen før, - og vi smiler bredt tilbake tross for at hukommelsen svikter, og vi fører en lang samtale av ren pliktfølelse. Dennis, som har forstuert foten men nekter å bli igjen i Cusco hinker bestemt avgårde med hjelp av noe nordmenn kaller skistaver og blir etterhvert kalt Dr. Livingstone. Franske John, som bare hadde sovet tre timer natten før konstanterer at det går glitrende og noterer flittig ned alt Kenny sier om Inkaene og Hiram Bingham. Vi blir passert av 50 år gamle damer på vår hvor er du fra, og hva heter du runde gjennom gruppen, men vi bare tittet megetsigende på hverandre og siterer unge Kenny. -Dette er ingen konkurranse, bare vent til i morgen. I femtiden er vi fremme, fremdeles spreke og taleføre, og det blir tid for mat, kle mer på seg, prøve ut telttoalettet og våge å ta av skoene og se i smug om teltsamboeren viser tegn til å besvime eller ikke.   Luis og Camiel på sin side hadde ikke fått nok av utelivet kvelden før og oppsporer et par flasker øl, og utover kvelden diskuterer de livlig om damer, hvilke typer myggspray som er god og hva man skal gjøre når kontoen er tom for penger. Luis jobber i en bank i Buenos Aires og har mange gode forslag. Vi andre følger samtalen fra våre telt, og har innspill av mer klar kontekst. Vi vil sove...   DAG 2; bli kjent med deg selv. Den desidert verste dagen på turen vår kommer alt for tidlig og inneholder yrende regnver. Porterne våre banker på teltduken og gir oss en rykende varm kopp te i 6-tiden. En halv time senere titter vi alle skeptisk på hverandre over en varm pannekake, en kopp med coka-te og en snikende følelse av at dette blir en tøff dag. Ikke lenge etterpå er vi på veg. Det går rakt oppover. I flere kilometer, og stigningen er på hele 500 meter. Det går med mye coka- blad den dagen. Wim, som kommer fra et land som stort sett ligger under havet vil bevise at det ikke hemmer han som mann. Jeg klarer da å følge etter, men med en smule mer erfaring innen den praktiske delen av sportsgalskap vet jeg at dette vil nok straffe seg senere. Jeg får det etter en time på veg oppover. Høyden er ikke til å spøke med, og jeg kjenner svimmelhet og magetrekninger og tenker et øyeblikk at nå er det over. Etter pusteøvelser og en dose coka-blad fra en drøvtyggende Dennis får jeg igjen fart på meg. Det hjelper også å holde Wim i hånden, og etter et par timer til med høydetrening og coka-blader kommer jeg i det salige hjørnet og kan ikke skjønne hvorfor ingen andre holder hverandre i hånden. Antallet par på tur på Inka-trailen er enormt men kjærligheten ser ut til a glemmes der oppe. Jeg funderer over det, og har vidtsvevende teorier som korresponderer med høyden jeg befinner meg på.   Da vi møtes til lunch, er det en sliten gjeng, men også en lykkelig gjeng som hadde bestått Testen. Vi har overlevd Warmiwanusca den døde kvinnes pass. Sagnet har det nemlig til at en død kvinne ble funnet der for mange år siden, godt gjemt og bevart av sneen. Ingen kunne finne ut hvem hun var, men sagnet holder henne på en måte i live den dag i dag. De fleste spiser sin pasta i total stillhet da en komalignende Luis titter inn i teltet. Vi prøver oss på noen spørsmål, men det kommer bare noen få ord fra vår venn fra Argentina. -Jeg har ikke nok oksygen, hjernen min fungerer ikke, mumler vår våte kompis fra tangoens hjemland. - Jeg er ute av funksjon i 20 minutter til, kommer det litt senere, men nå er det et lite smil å finne bak ordene der han setter seg ned for å spise maten i dyp konsentrasjon. Vi hadde en time til å tilbakelegge den dagen, og etter hvert løsner tungebåndene til enhver av oss, og latterdøren står på vidt gap etter hvert. -La oss gi Luis tips, han bærer mer en porterne, ertet jeg. -Jeg såg en llama der opp og tenke at kanskje jeg kunne klare å fange den, innrømmer Luis. - Da kunne den båret meg, sier han gravalvorlig. Igjen er han offer for gaplatter hos oss. Lille runde Luis, som bærer som en helt. Om en stund når vi foten av Runturacay og vi er klar for å campe igjen. Porterne har gjort alt klart for oss, men Luis er ikke helt fornøyd. -Camiel, du camper der borte. Du har dårlig innflytelse over meg. Luis peker en 100 meter lenger opp i dalen, og mener at hadde ikke Camiel gitt han en pils dagen før ville alt gått som en lek i dag. Det blir en tidlig kveld for de fleste, og Camiel forstyrrer ikke Luis denne kvelden.   DAG 3; Bli kjent med Luis og Manco Capac. Vi var blitt varme i trøyen og syntes 7 km. var ingenting. Vi la i veg og passerte flotte Inka-ruiner og fikk fantastiske forklaringer av Kenny. -Hvorfor gikk Inkaene denne vegen, og ikke langs elven spør han oss. -Senores y senoriats, hvorfor bygde de hus og stier her hele 4000 moh.,? Hvorfor valgte de å gå 42 km. i ulendt terreng når det fantes en kortere og lettere veg? Ingen var mer enig i disse spørsmålene enn Luis, og han følger interessert med når Kenny forklarer. Idiotiske å gå så langt hevder han, og innrømmer at hans kropp muligens ikke er laget for Inkaenes standard for 500 år siden. -Det var for å komme nærmere sine guder på himmelen, de hadde et nært forhold til månen, solen og stjernene forklarer Kenny årsaken til at vegen ligger så høyt over havet at selv en veltrent toppidrettsutøver hiver med pusten. Det med solen stiller John seg litt undrende til. - Du snakker bare om sol, måne og stjerner. Jeg ser bare skyer og tåke. Hva med det? Kenny smiler, og innrømmer at John har et poeng der, men må bekrefte at solen var nok viktigere enn tåken. - Men hele naturen var faktisk viktig for Inkaene; slangene, pumaen og fuglene på himmelen hadde alle en sentral rolle innenfor religionen. Tåken, skyene og regnet spilte også en viktig rolle i deres hverdag. For vår del har de siste dagene i Perus fjellheimen hatt et preg av regn og et tykt teppe av tåke som til stadighet gjør det umulig å se den vakre naturen og Inkaenes sol. Noe som for øvrig ikke setter franske John ut av spill.. Han har gjort hjemmeleksen sin, og er godt forberedt. -Ifølge Lonley Planet må vi bruke solkrem her, sier han muntert mens han smører seg inn med jevne mellomrom.   Greit det tenker vi, men vi synes John er vel optimistisk der han smører på sunblock. Vi mener at solen ikke virker påtrengende farlig der vi går og utvikler svømmehud på beinene. Kenny fortsetter blid og energisk sine forklaringer om Inkaene, og Wim blir mer og mer overbevist om at Kenny har et godt øye til meg. Jeg kan ikke helt se det, det er liksom ikke det første som slår meg etter tre dager med fysiske anstrengelser i et jevnt nedfall av store regndråper og uten et snev av mulighet til å opprette holde en viss feminin standard. Men jeg vet jo om utrykket wet look, og vurderer om Kenny muligens er en fjellmann som liker at kvinner lukter som llamaer. Ikke vet jeg, men etter flere timer i jevnt trav den dagen, der Wim og jeg går i et enormt tempo, bare avbrutt av mine konstante toalettbesøk, og en grønn slange som uventet ville vandre sammen med oss kommer vi frem til noe som mystisk ligner på sivilisasjon. Vi er der lenge før de andre, og da de en etter en ankommer har vi fått lesket oss, og er rimelig begeistret for selskap. De andres begeistring som først er avmålt stiger raskt, i takt med ølkonsumet kan man si. Noen stopper ikke å feire gnagsårene de har opparbeidet seg de siste dagene, mens vi andre (dvs. jentene og arkitekten Todd) drar for å se Huinay Huayna (for alltid ung). Enkelt og greit et palass av en steinlandsby. Solen går ned da vi er der, men vi nekter å gå. Det er dette vi er kommet denne lange vegen for å se, og hva gjør vel mørket og ensomheten for noen hardhauser som oss; vi har da tross alt overlevd den døde kvinnes pass.   Gutta har i mellomtiden fått det for seg at de skal spille kortspillog se om de kan bli fulle. Selvfølgelig kan de det. Billig også, det til tross for at ølet er dobbelt så dyrt her ute jungelen. Noen går oppskriftsmessig og legger seg når de blir trette, men mange blir igjen for å danse til spanske rytmer og å få enda mer å snakke om etter at turen er over. Alida skifter til noe mer feminint, og Luis er raskt frempå. Camiel prøver å sjekke opp noen damer, og Kenny forteller meg om den hvite sokken han alltid bærer rundt kneet. Wim får endelig rett i sin teori om Kenny. Jo da, Kenny har tittet litt på meg, men det er fordi jeg minner han om hans engel fra Norge. Bergenske Nathalie, det er hennes sokk han alltid har på seg, en lykkeamulett så å si. For 7 år siden klatret de sammen i fjellene i Peru, hun falt ned og døde. Han overlevde, men har aldri klatret siden. "She is my angel", sier han og smiler litt trist. Livet er ikke lett i fjellene i Peru, selv 500 år etter Inkaene hører sorg og overtro med til hverdagen her.   Når vi til slutt blir tvunget til seng, vil ikke Luis i det hele gi opp sin frie vilje til å være oppe så lenge han selv vil. Han setter seg utenfor teltleiren vår og rådfører seg med sin svirebror Camiel. -Hvor stod det i kontrakten at vi skulle legge oss så tidlig, mumler han veldig høyt til Camiel. -Jeg er sikker på at Manco Capac (den første Inka ) gikk og la seg når han selv ville. Jeg går i hans fotspor og jeg lever slik han ville gjort slår en opprømt Luis fast. Deretter bærer det løs på en filosofisk repetisjon av det Kenny har sagt om de forskjellige ekologiske nivåene og de arkeologiske utgravningene. Ikke mulig å sove med den høylydte moromannen utenfor teltduken, ikke mulig å la være å le heller. Det siste vi hører er Luis som innrømmer overfor Camiel at han nok dessverre bare problemer og etterlyser løsninger. Gjerne så snart som mulig, og gjerne i form av penger. Samt; - Hei, hvem kan si meg hvor teltet mitt står. Det er mørkt her ute, månen har gått og lagt seg den også?   DAG 4; Bli kjent med Macchu Picchu . Dagen var der til slutt, den dagen som i utgangspunktet hadde motivert oss til å slite oss opp og ned bratte fjellstier i hele tre dager. Etter gårsdagens fest må det sies at noen ikke var så overveldende glade for at dagen kom i det hele. Kl. 5.00 stod nemlig spretne Juan utenfor teltet og banket på. Juan, en blid liten plugg med leggmuskler på størrelse med Sønderåls lårmuskler. Fullt så blid som han var ikke de festglade unge menn i troppen vår. Men når Juan og resten av porterne begynner å rive ned teltene nytter det ikke å be tynt om å få sove lenger. Noen timer senere nærmer vi oss Macchu Picchu, Solgaten og alt det Kenny hadde fortalt oss om i dagene i forvegen. Vi ser ikke noe i det tåken ligger tyngre over landskapet enn noen gang før. John kan ikke skjule sin skuffelse. -Jeg har gått i 42 km., og jeg er ikke blind. Hvor er Macchu Picchu? Han er ikke den eneste som lurer. Noen turister begynne til tross for at vi ikke kan se Inkabyen å føle den kraft det sies Macchu Picchu har. Mennesker meditere og gjør rareste øvelser. Jeg kan bare anta at det kalles yoga eller meditasjon. Jeg blir fascinert av å se på dem, og mens vi sitter derpå en liten ås skjer det magiske. Som den flyvende Hollender stiger brått det sagnomsuste Inka-fortet frem fra den tette tåken. I løpet av sekunder ligger Macchu Picchu innbydende og magisk foran oss. Myten om Inkaene og dette stedet blir forsterket ved denne opplevelsen, og vi takker tåken for å skjule Macchu Picchu så lenge for oss.   Etterpå Så var turen brått over, men vi møtes alle senere den kvelden i Cuzco for å spise og feire at vi fikk sett Macchu Picchu. De fleste av oss med såre muskler og røde kinn. Jeg hadde til og med fått nye sko. Wim mente at skoene mine hadde lidd nok nå, og kjøpte nye til meg. Jeg kunne ikke motsi han på det punktet, han hadde jo delt telt med meg i fire dager og visste at skoene mine hadde både sett og luktet bedre dager. Jeg trøstet meg med at de fikk da gått i fotsporene til de siste Inkaene før de ble kassert; det er ikke lite å ha på merittlisten det.