|
Visum: nordmenn trenger visum til Kina, og det koster. For single entry koster det 500,-. For double entry visa må du ut med 750,-. Og skal du ut og inn i Kina i en 6 måneders periode koster det 1000,-.
Her trenger du kanskje noen vaksiner
Et stort land, hvor hvor som regel er trygt å reise. Men man bør være på vakt for de som prøver å lure en med kortspill og mht Tibet kan det være uroligheter der i perioder. Sjekk norske UD sin side for mer informasjon om dette.
UD har en webside; landsider som har utfyllende informasjon om alle land; Landsider
Se også: Turistkontoret til Kina
Nærmeste Kinesiske ambassade: Tuengen alle 2B, 0374 Oslo, Tlf. visumavd; 22 49 20 52.
Hjemmeside: Kinesisk ambassade i Norge
Den norske ambassaden i Kina : har egen web-side
Fakta om landet
Areal :9,596,960km2
Innbyggere : 1,2 mrd.
Hovedstad : Beijing
Landet heter: Folkets republikken Kina
Språk : Mandarin og Cantonesisk (pluss mange dialekter)
Offisielt ateistisk
Lukket, og kommunitisk. Et land hvor de stopper all industri i hovedstaden Beijing i 2 uker bare for at 50 års-jubileumet skulle bli så vakkert som mulig. Hva kommer de til å gjøre når de arrangerer sommer-OL i 2008?
|
Jeg anbefaler å se
Tibet
Beijing
Xian
Golmud (mange liker ikke byen)
Dali
Datong |
MIN OPPLEVELSE FRA KINA (1999)
Folk advarte meg sånn før jeg dro. Kinesere er uhøflige sa de til meg. De svarer deg ikke. Du vil ikke like deg der. Alt er et strev for å komme seg noe sted. Jeg valgte å dra fordi en utfordring man viker fra er en utfordring tapt.
Den avgjørelsen angret jeg aldri på. Kina ble for meg et høydepunkt og et fascinerende møte med en kultur og et land som et av de største i verden. Hele 1,2 mrd. mennesker (2002) bor i Kina, men selv med deres barnpolitikk øker folketallet med mange millioner hvert år. Historisk har Kina satt et stort preg på verdenshistorien, og det er derfor et meget stolt land, men også et lukket land.
Jeg fikk bekjente i Kina, ganske fort faktisk. Venner som de kalte seg, unge gutter som studerer engelsk. Høflige og dannede, som våger å nærme seg en enslig kvinnelig turist. En av dem, en 17 år gammel gutt tok på seg slikt et ansvar for meg at jeg var ved å få varme følelser for pjokken. Han avslo også en månedslønn av ren indignasjon da en ikke så ærlig kineser skulle selge meg en bussbillett til Tibet på svartebørsen. Guttens lettelse da jeg til slutt sa at jeg ville ta toget og gjøre det ærlig var ikke til å misforstå.
-Det er tryggest for deg. Jeg er meget glad nå. Jeg stoler ikke på de mennene, sa han enkelt med hentydning til de som de ville selge meg billetter til Tibet. Det viste seg at han hadde rett, flere backpacker etter meg gikk i en felle der de ble lurt til å tro at prisen var den de oppgav, for så å oppleve at bussjåføren doblet prisen da de nådde grensen til Tibet. "Betal, eller vi kaster dere av"- prinsippet… Hyggelig ikke sant?
Men det hele begynte jo på flyplassen i Beijing. Jeg fikk tak i en buss, og deretter måtte jeg få en taxi. I en så stor by skal det mye til å fortelle taxi-sjåføren hvor vi skal og tro at han vet hvor det er. Jeg prøvde meg med kart, engelsk, guideboken min osv, men det var først da jeg la all min innlevelse i det og prøvde å uttale gatenavnet at han begynte å smile og nikke. Med deres skriftspråk er det de færreste som skjønner vår skrift, og å sitte der å vise han navnet på stedet på engelsk hjalp han ingenting. Det var da jeg skjønte at dette ville nok bli en krevende tur.
Men det skulle vise seg å gå utrolig bra likevel. Guideboken hadde de viktigste frasene på kinesisk, og med mange smil og forsøk gikk det som en lek. Dessuten var det forbausende hvor mange kinesere som kunne engelsk, og backpackere som kunne kinesisk. I Datong, en skitten landsens by kunne vi (jeg og australske Joe) ikke finne riktig buss for alt i verden. Vi spurte en tilfeldig jente vi såg, og hun svarte oss på perfekt engelsk. Vår forbauselse da hun sa hun hadde studert i et år gikk over i ren misunnelse etter hvert som vi skjønner at hun måtte være usedvanlig snarlært. Kunne bare vi ha lært kinesisk å fort. Vi fant bussen, og vi var ikke før på før John begynnerå snakke med oss umiddelbart. Turen vi skulle ha til Buddah-statuer ble kanselert til fordel for besøk i hans hjem. John (ikke spør meg hva han kinesiske navn er, det kan jeg nemlig ikke uttale) hadde lært sin engelsk via TV, og han snakket også misunnelsesverdig godt. Oppholdet i den lille gruvelandsbyen, nr. 49, som den heter av praktiske årsaker ble minneverdig. Maten som ble servert av moren til John ble også minneverdig i det jeg såg for meg at hun hadde vært ute og slaktet en hund eller en stor rotte. Som alle vet spiser kinesere alle typer kjøtt.
Jeg fikk sett Budda-statuene jeg var kommet for å se dagen etterpå. Dro deretter videre til Xian. Det som tidligere var hovedstaden til Kina. Her møtte jeg verdens herligeste selger. Liu som lespet en smule. Han hadde en forkjærlighet for nordmenn og før jeg visste ord av det hadde han gitt meg flere tegninger og et oppdrag med å ta med noen hjem til hans kjære venner på Larkollen.
Kina har et forhold til hva som er ekte som strider i mot den vestlige verdens oppfatning. Det oppdaget jeg på min tur til Terakotta- krigerne. Det var det mye falske statuer å se, men i deres oppfatning er de ekte, fordi de er tro kopier av det som er ekte.
Utover dette besøkte jeg Tibet, Chengdu, Golmud, Xining, Dali, Kunming og Nanning. Det bygges i høyden i Kina, og til og med små byer blir store i Kina. Jeg likte mest nesten best i nordlige Xinning, der jeg møtte min 17 år gamle venn. Da vi prutet om billettene til Tibet stod Tibetanske munker smilende og såg på, de gav meg frukt etterpå. Fremdeles smilende. Da min venn gikk, og jeg hadde bestemt meg for 18 timer sittende på toget til Golmud satte jeg meg utenfor tog stasjonen. Da samlet det seg fort en gjeng med kinesere seg rundt meg. De lo, tittet nyssgjerrige på hva jeg skrev i dagboken min, prøvde å få i gang en samtale, plasserte en truseløs guttebaby i fanget mitt, og pekte henrykt i mot en annen person; noe som visste seg å være en hollandsk turist. Den ene jenten ble fort fortrolig og plasserte haken sin på skulderen min; der kunne hun følge med på alt jeg skrev. Jeg ble sjarmert av denne episoden, fordi den var så ekte og ikke skremmende i det hele. Tvert i mot fikk jeg følelsen av å endelig være et sted ikke så mange hvite hadde vært før meg.
Dessuten må jeg også innrømme, landet appellerte til forfengeligheten min. I mange år har jeg slitt med at jeg er så hvit. Mellom blond i håret og hvit i huden, og det skal man jo ikke være i vesten. De sier at de er mote nå, men jeg kan ikke se at nordmenn har kastet seg på den bølgen. I Kina derimot, der var jeg "så utrolig vakker". Men på den annen side, europeiske menn uten draget i sine hjemland var som guder i Kina. Kanskje jeg ikke burde tillegge deres uttalelser så mye verdi, men for meg føltes det godt å bli misunt min Blenda- hvite hud. Det kan bli med denne ene gangen.
| 
