Nordmenn trenger ikke visum.    Her trenger du kanskje noen vaksiner. Sjekk norske UD sin side for mer informasjon om Bolivia. UD har en webside; landsider som har utfyllende informasjon om alle land; Landsider.   Les om Bolivia på Wikipedia   Se også:  Turistkontoret til Bolivia.   Bolivia sin nærmeste ambassade er i Storbritannia: Embassy of the Republic of Bolivia, 106 Eaton Square, GB-London SW1W 9AD, Great Britain Epost:embassyofbolivia@rree.gov.bo Den nærmeste offisielle norske ambassade er i Argentina. Ved utstedelse av turistvisum kontaktes den danske ambassaden i La Paz. Ellers er det et norsk konsulat i La Paz (som ved nødpass) Sección Diplomática de Noruega, c/o Embajada de Suecia, Pasasje Villegas Casi Esq. Campos Edificio Annexo Artemio s/n, piso 1, San Jorge, La Paz, Bolivia     Fakta om landet Areal :  1.098.580 km2 Innbyggere : ca. 8 millioner Hovedstad : La Paz (og Sucre) Landet heter :  Republica de Bolivia Språk : spansk og indianerspråkene Quechua og Aymara Religion: katolsk, men en del overtro sitter igjen i befolkningen         Jeg anbefaler ikke å se Cochabamba Jeg anbefaler å se San Pedro de Atacame-Uyuni (tredagers tur) Potosi Sucre Oruro (spes v karnivalstider) Corioco (sykle dit) Sorate La Paz Lake Titicaca   En gang ble Bolvia kalt Alto Peru ; det betyr høye Peru       MIN OPPLEVELSE FRA BOLIVIA 2000 Landet som på 1500-tallet ble sett på som en gullgruve for Spania, er i dag et av de fattigste landene i Sør-Amerika. Å reise gjennomvest- Bolivia er å se en stor fattigdom, vakker natur og fargerike menneske. Alt stort sett samlet på 4000 meter over havet.     Bolvia er et ufattelig fattig land, men da jeg kom over grensa fra Chile møtte et paradis av farger og naturfenomen meg. Det var så vakkert at jeg vil påstå at Bolivia er rikere enn de vet. Men for folk som er på sultegrensa er nesten slike argumenter som et hån.   Rett etter grenseovergangen fra Chile ligger noen av verdens mest fantastiske saltsjøer. Røde, grønne, hvite og blå. Laguna Colorado er spesielt vakkert. Fulle av mineraler, som når vinden rusker i overflata bringer frem de utroligste fargenyanser. Det er som å se alle fargene på en malers paljett. Og midt i disse perlene står vakre stolte flamingoer og speiler seg i innsjøene sammen med høge snødekka fjell.   Fjellene som på avstand ser fredelige ut, er ikke så uskyldige som jeg trodde. Det eksisterer geysirer i dette området av Bolivia. Geysirer som jeg kunne se, gå på, og til slutt få på alt for nært hold. Det positive med slik aktivitet er at på 4200 meter høyde over havet kunne jeg ta på meg svømmedrakten, og flyte rundt i vannet som er oppvarmet av en varm kilde under jorda. Vakrere svømmebasseng har jeg aldri vært i. Stillheten der ute i ødemarken gjorde det hele til en rekreasjonstur utenom det vanlige.   Salar de Uyuni er et fenomen. En slags innsjø av bare vatn og salt der en kan ta bilen og kjøre gjennom det. Vannet ligg 5 cm. over et flatt saltlag, og i dette speilbildet av himmelen kan en kjøre i timevis. Noe vi da også gjorde. Vi såg hotell bygd av salt der ute, llamaer på en øy full av kaktuser, og til slutt fekk vi med oss en rød solnedgang i en kritthvit "saltsjø".   Denne turen tok tre dager, men jeg kan love dere at minnene varer lenger enn det. Hva ellers gjorde inntrykk i dette landet? Potosi, byen som gjorde Spania styrtrik en gang på 1500-1600-tallet. De kunne dekke en veg helt fra Sør-Amerika til Spania med alt det sølvet de fant i gruvene til Cerro Rico, fjellet Potosi klamrer seg til. Fremdeles arbeider folk der, under forhold en ikke helt klarer å tru. Barn og voksne bruker verktøy som ser ut å være fra middelalderen, og dør av silikose etter 10 til 15 år nede i gruvene. Asbesten vokser som gress på veggene og temperaturen går frå -10 C til + 45 C. For menneska i Potosi, byen som er verdens høyestliggende by har livet ikke vært lett noen gang. En by rik på vakre spanske gamle kolonihus, så vakre at byen står på Unescos liste over verneverdige byer. Men 4020 meter over havet har dessverre mennene i Potosi stort sett aldri sett noe anna enn mørket i gruvene. Så har då også 8 mill. indianere dødd i gruvene, samt en ukjent mengde slaver fra Afrika. Og Bolivia og Potosi, de er like fattige, og ser ikke ut til å ha noe igjen for all den rikdom de har tatt ut av fjellet. En rikdom de innfødte har betalt en blodig pris for, og som de framdeles ser til å betale sårt for.   For min del gav Bolivia meg en del å tenke på. Aldri har jeg vel sett så mye fattigdom, dårlig kledd barn, men det verste var at smila mangla. Jeg ble rett og slett deprimert etter et par uker der. Noe som hjalp på humøret mitt var da jeg syklet ned verden farligste veg fra La Paz til Corico. De skryter i alle fall av at det er den farligste vegen i verden. Den faller 3000 meter på 62 km. At 7 europeiske turister hadde dødd to måneder før jeg var der hjalp på det ryktet. Jeg kunne ikke si meg så uenig da jeg syklet ned dit heller.   Etter småstopp i La Paz og småbyer i dette landet Spania en gang kalla høye-Peru dro jeg til Lake Titicaca, verdens høyeste navigerbar innsjø. En innsjø som er delt mellom Peru og Bolivia. Her, på en yndig lita øy startet legenden om det første Inka. På Sol de Isla, soløyen, skal historien ha det til at øynene til den fyrste pumaen ble sett i en stein. Pumaen er sentral innenfor Inkaens religion, og morsomt nok betyr Titicaca nettopp "puma stein", en blanding mellom de to indianerspråkene som er i bruk i området. Men selv om legenden startet her hadde inkaene hovedsetet sitt i Peru, som er nabolandet til Bolivia.