Ved Stillehavet begynner verdens tørreste ørken, kanskje ikke like kjent som Sahara, men med fantastiske forekomster av verdifulle metaller som gjør den uendelig fargerik. Atacame ørkenen dekker nord Chile, sørvest Peru og berører Bolivia. Der går den også over til en høyslette, Puna de Atacame som ligger plassert mellom Andesfjellets vest‑ og østkjede. En høyslette som rommer fantastiske naturfenomen i sørvestlige Bolivia.
Forblåst og sjarmerende
Ved grensen til Bolivia, 2440 moh. ligger landsbyen San Pedro de Atacame, et sted som tidligere var på den berømte Inkaruten. Nå er den på kartet over en av de mest besøkte stedene i nord‑Chile. Det har to gode grunner; byen er i seg selv meget sjarmende samt at den har mange naturfenomen i sin nærhet. Alt fra månelandskap, aktive geysirer til det gamle flotte Inkafortet Quitor. Men det er den magiske turen gjennom sørvest Bolivia den er mest kjent for. Turen begynner eller slutter i sjarmende San Pedro de Atacame alt etter hvor en starter sin reise. Men før du reiser fra San Pedro de Atacame bør denne byen få et par av dine dager.
Den er en forblåst landsby, som tatt ut fra en ville vesten film. Men kan runde et hjørne og se alt fra hester tjoret provisorisk til et hvitt leirhus, noen hunder i parring til et esel på villspor. Går man til utkanten av landsbyen kan man skue helt frem til Andesfjellene som stiger opp fra intet, forlokkende som et par melisdryssede kremtopper i det fjerne. Der står de og dominerer, tilsynelatende svevende over en karamellfarget sanddyne som er ispedd nyanser av rødt, gult og grønt. Og i samspill med vinden, solen og skyene lager de et skyggeskuespill ut av dette landskapets pussige utseende.
Et fargesprakende eventyr
Jeg er som alle andre turistene i San Pedro der for å ta tredagersturen gjennom sørvest Bolivia. Tidlig en mandag blir jeg vekket av engelske Katie. Jeg, hun og en haug med andre turister er klare for turen over alle turen. Med Anastasia bak rattet og en boliviansk kvinne som haiker med oss i baksetet, reiser seks av oss over grensen til Bolivia i en liten jeep. Etter å ha stemplet ut av Chile bærer det over et 5000 meter høyt fjellpass, og ned i Puna de Atacame, og dermed er vi i Bolivia og eventyrturen er i gang.
Første stopp er Laguna Blanco og vi får vår første frokost. Kokabladte for de som føler de trenger hjelp i den tynne luften, og et matutvalg som satte standard for de tre neste dagene. Spartansk men tilfredsstillende. Laguna Blanco er den dagen av mystiske årsaker ikke så hvit som navnet skal ha det til, men de fleste er mer enn fornøyd med utsikten og fotoapparatet kommer frem.
Turen går raskt videre og om ikke lenge nærmer vi oss Laguna Verde, det andre naturfenomenet den dagen. Ved foten av den aktive vulkanen Lichanacabur på 5930 moh. dveler denne innsjøen. Laguna Verde ligger på 4600 meter og inneholder mineraler som gjør innsjøen grønn når vinden forsiktig rusker i overflaten .
Hotsprings og noe til
I totiden er det tid for lunsj, og vi stopper ved en innsjø Anastasia kaller Laguna Salado. Mens han og den bolivianske kvinnen gjør i stand lunsj prøver vi andre ut en varm kilde. Noen i fancy badeklær, andre i mer provisoriske utgaver av arten glir ned i den 30° C kilden. En ren nytelse, og en meget spesiell opplevelse i de naturskjønne omgivelsene.
Årsaken til den varme kilden er ikke langt unna. I et område full av vulkansk aktivitet er det også geysirer. Vi får den ene på nært hold; Sol de Manana. Den er en boblende masse, men vi våger oss ut på det som ser solid ut. Ikke til Anastasias glede, men man kan ikke stoppe turister som ikke tror sine egne øyne, eller nese for den saks skyld. Geysiren sprutet illsint opp sulfat, og lukten gjør at en ikke vil komme den for nær.
Men det er mer å se, og Anastasia maser på oss. En stund senere sitter vi igjen i bilen. Nå for å se den fantastiske innsjøen Laguna Colorado på 4775 meter. Maken finnes ikke noe sted i verden. En rød innsjø, krydret med rødrosa flamingoer og omkranset av hvite saltavleiringer i strandkanten. I vannkanten kan man også se en og annen llama som spiser av de får grønne plantene som overlever i den bitende kalde vinden som stryker over landskapet hver kveld..
‑Jeg har vært her to ganger før, forteller tyske Andreas meg.
‑ Har du noen gang sett noe så vakkert før, spør han meg. Jeg trenger ikke svare der vi begge sitter på en liten ås og hutrende skuer utover det ildrøde vannet i det solen begynner å gå ned på fjellkammen bak oss. Begge ønsker å se så mye som mulig av dette fantastiske synet før solen legger sine beskyttende armer over Laguna Colorado.
Stein og sand
Tiden står stille her, til og med skyene har parkert i dette enorme landskapet. Vi kjører og kjører den andre dagen av vår tur, og inn i mellom stopper vi for å se helt unike steinformasjoner. Det er spredt rundt i ørkenen der, som for en bestemt grunn men for oss uvisst hvilken. Mange av dem ser ut som et ufullført prosjekt, og her ute i det golde landskapet ønsker jeg meg en geologs viten slik at steinene kan fortelle meg sin spektakulære historie. Nå blir jeg bare en betrakter og en beundrer til moder jords utrolig begavelse.
En misunnelsesverdig optimistisk mann dukker brått opp i horisonten. Med en enorm boblejakke og en koffert står han der og haiker. Vi ser febrilsk etter tegn til sivilisasjon i nærheten, men må gi opp. Hvor denne mannen startet dagens tur da han fortalte sin kone at " jeg tar kofferten og stikker, kanskje jeg får haik på toppen av den fjerde sandhaugen" vet vi ikke, men vi synes synd på han. Anastasia har ingen medfølelse og det siste vi ser av vår boblejakkemann er at han setter seg ned på kofferten og ventet på neste bil.
Anastasia på sin side er opptatt av å komme frem til San Agustin før de andre turgruppene. Da får vi nemlig det beste rommet å sove i den natten. Anastasia kommer først.
Hvitt
Etter en god natts søvn i en primitiv seng, med hele tre ulltepper over meg var jeg klar for den siste dagen. Jason på vår gruppe var ikke like klar, et lite diareproblem utsatte turen et par timer.
Men vi kom i gang, og satte av gårde mot Salar de Uyuni. Etter en times tid stopper plutselig Anastasia. Han går ut og begynner å brekke av kvister.
‑Hjelp meg, sier han og nynner mens han arbeider. Vi gjøre så godt vi kan, men kvistene er kvasse og vi ynker oss med jevne mellomrom.
‑Det skal hindre saltvannet fra å komme inn i motoren og skade den, forklarer han mens han har funnet en busk som er høyere enn de andre. Der står han stødig og later vannet.
En stor plastduk kommer etterhvert frem fra bagasjen, den dekker Anastasia understellet av bilen sin med. Litt senere kommer han med kvistene vi har jobbet så intenst med. Han legger dem foran på støtdemperen. Vi ser ikke helt hva hensikten er, men litt senere skjønner vi.....
Salar de Uyuni
Uten tvil en av verdens største saltørkener; hele 12000km2 i sin utstrekning. Anastasia kjører rett ut i denne enorme saltsumpen som er dekket med ca. 5 cm vann. Vannspruten står rett opp, og vi skjønner Anastasias forsøk på å redde det han kan av bilen sin. Vi kjører i halvannen time, og foran oss dukker sakte men sikkert Isla de Pescada; fiskeøyen opp. En liten øy med enorme kaktuser, et par llamaer, en ørn og en fantastisk utsikt. På toppen av denne øyen ser man ikke noe klart skille mellom himmel og jord, og den speilblanke overflaten til Salar de Uyuni kunne like godt vært himmelen, ikke omvendt. Her finner man også Inkaruiner, og hele øyen er krydret av steiner som ser ut til å vokse opp fra jorden indre med den hensikt å nå opp til de gamle inkagudene på himmelhvelvingen.
Alene der ute på Salar de Uyuni står også et hotel bygget av salt. Det virker kaldt og ligner en iglo. Da vi ankommer Hotel de Playa står en regnbue og spegler seg i det hvite vannet. Etter en liten stund er det tid for solnedgang. En rød kule i duplikat, som til slutt smelter sammen til en halvsirkel som forsvinner sakte.
Etterpå er det mørket, månen og stjernene som hersker, og vi takket Mama Paccha (guddom innenfor Inkareligionen; moder jord) for tre flotte dager og setter kursen mot vår endestasjon; Uyuni, en fattig Boliviansk by.
Reisemål: Boliva og Chile ligger i Sør-Amerika. Bolivia grenser til Peru, Brasil, Paraguay, Chile og Argentina. Landet har 7.9 mill. innbyggere fordelt over 1,098,580 km2 . Hovedstaden er La Paz (og Sucre). De snakker spansk, og indianerspråkene Aymara og Quechua. Noen forstår engelsk. Chile grenser til Peru, Bolvia og Argentina. Landet har 15 mill. innbyggere fordelt over 756,950 km2 . Hovedstaden heter Santiago, og de snakker spansk, samt indianerspråkene Mapuche, Quechua og Rapa Nui. Mange snakker også brukbart engelsk i San Pedr de Atacame og Uyuni.
Pass: Nordmenn trenger ikke visum til Bolivia eller Chile.
Reiserute: Du starter opp enten i San Pedro de Atacame i Chile, eller i Uyuni i Bolivia. I begge disse byene finner du flere selskap som kan arrangere denne turen for deg. San Pedro de Atacame er en by som du kommer deg til fra Salta i Argentina, eller fra Antofagasta, Calama og Tocopilla i Chile. I Bolivia er Uyuni lett tilgjengelig fra La Paz, fra nabolandet i sør Argentina og Potosi i Bolivia.
Helse: Mye av turen ligger over. 4000 moh., noe som tilsier at man må innta mye væske. Ha gjerne med medisin for høydesyke, og ta det rolig de første dagene om du er uvant med høyden eller føler ubehag. I slik en høyde trenger man ikke være redd for malaria, men vær veldig forsiktig med maten du inntar og drikk kun vann fra flaske.
Klær og utstyr: Bolivia kan være ganske kaldt og forblåst så en vindjakke, samt regnjakke kan være å anbefale. Det kan også bli kaldt om kvelden, så er du typen som fort blir kald på føttene ta med ullklær.
Penger: 1.00 nkr. gir deg henholdsvis ca. 1.16 bolivianske Bolivanos (BOB), og ca. 90.09 Chilenske Peso (PEN).
I La Paz og Santiago finnes det flere minibanker, som tar bl.a. Cirrus, Maestro, Master og VISA. Det er også lett å veksle penger og reisesjekker i cambios. San Pedro de Atacame og Uyuni har ikke minibanker, men du kan av og til betale med Visa-kortet ditt.
