Lille Tendzin sitter gjerne oppe midt på natten og jobber med leksene sine. Flere ganger har Paul Kronenberg hørt lyder fra klasserommet og funnet den lille guttekroppen i intens konsentrasjon over skrivemaskinen.


Av: Margunn Aartun.



Tendzin er en av de mange barna Paul Kronenberg og Sabryie Tenberken har hatt på skolen sin. De har ved hjelp av økonomisk støtte fra den hollandske og tyske ambassaden, samt frivillig innsats har de gitt blinde barn i Tibet en fremtid. De gir dem en hånd å holde i, en utdannelse og en varm seng å sove i. Dette er ikke noe som har vært en selvfølge for disse barna før.


SELV BLIND

Sabriye er selv blind og hun dro til Tibet i 1997 for å undersøke årsaken til blindhet i Tibet. Tallene for Tibet er unormalt høye, noe landet deler med andre høytliggende land, som for eksempel Peru. Av 2.5 millioner tibetaner er rundt 33.000 blinde eller har synsproblemer, og i overkant av 6000 av dem er barn.


Da Sabriye dro til Tibet første gang ble hun sendt hjem ganske fort pga. høydesyke. Men hun returnerte igjen i 1998 for å starte Rehabilitation and Training Centre for Blind in Tibet, og Paul Kronenberg fra Holland slo følge. Resultatet ble et fruktbart samarbeid som etterhvert flere barn har stor glede av. Skolen de driver er kun for blinde barn, og er den første av sitt slag i Tibet. De leide et hus sentralt i Lhasa i 1999 og startet en skole for blinde barn der. De pusset den gradvis opp med spartanske midler de mottok, og ansatte et par Tibetanere til å hjelpe dem med å passe på de seks barna som bodde der i 1998. Planene de hadde for fremtiden til barna og skolen den gang var fantastisk, og resultatet er like fantastisk. I 2000 ble det omgjort til et treningssenter i tillegg til at det var en skole. Her mottar de elementære elementene i aritmetikk, skriving, sang, maling, turn samt trening i daglige rutiner og gjøremål. De lærer også å lese engelsk, tibetansk og kinesisk. I dag er 30 studenter i en alder av tre til 13 under trening ved senteret. I likhet med tradisjonelle kinesiske skoler har de delt barn inn i tre grupper; harer (over 10 år), tigere (fra seks til 10 år) og mus (under seks år).


Alle studentene er oppmuntret til å lære å massere, male, strikke og sy; alle ferdigheter som kan være avgjørende for å gi dem en leveveg i fremtiden. Paul og Sabriye ansatte en massasjelærer i for nettopp dette formålet, og gav barna alle de fasiliteter de trenger for å bli dyktige massører. I Kina er det nemlig fastsatt ved lov at bare blinde kan bli massører, og dette ønsker de å utnytte til det fulle. Dette vil gi barna en utdannelse som de kan tjene godt på senere i livet.


LYSERE FREMTID

Gela er en av de første elevene som gikk ut fra skolen og treningssenteret, og hun er i dag ansatt som en av lærerne ved skolen. Ved siden av jobben på skolen og senteret driver hun en massasje klinikk sammen med hennes skolekamerater. Her kan turister og lokale få massasje fra enten henne eller en annen blind tibetaner. Gela sier selv at tiden ved skolen var avgjørende for at hun kunne få en slik hverdag, før Sabriye fant henne i en landsby hadde hun ingen fremtid.

Sabriye og Paul er et oppkomme av ideer, og de har den entusiasme som skal til for å klare å gjennomføre det. Det er noe de selv takker barna for. Den takknemlighet og kjærlighet de får fra sine elever er grenseløs. Men så her de også plukket noen av barna rett fra gata i Lhasa. Andre har de funnet bortgjemt i en eller annen landsby, helt uten noen fremtid. Dette har de klart å endre, og de kan fortelle om barn som nå nyter stor respekt fra barna i landsbyen de kommer fra. Barn som før gjerne mobbet dem. Dette, samt fremskrittene og iveren barna viser daglig gir dem all den energi de trenger for å fortsette sitt arbeid.


FREMTIDSPLANER

I Tibet, som er en provins i Kina blir utlendinger fulgt med argusøyne. Det tar tid før myndighetene stoler på at det ikke er politiske motiver bak prosjektet, noe Paul og Sabriye er veldig konsekvente på at det ikke er. Deres mål er kun å hjelpe blinde barn i Tibet, noe de hittil har hatt stor suksess med. I nær framtid vil de satse på at prosjektet skal gå av seg selv. Nå har de allerede seks motiverte og dyktige medarbeidere som kan føre arbeidet videre når de vender nesen videre til neste prosjekt.

Da de startet opp hadde de seks ansatte og tretten barn å mette, og brukte da ca. 10 000,- til 15 000,- pr. måned. Ingen andre klarte å drivet et prosjekt så billig i Tibet. Selv jobbet de helt gratis, men fikk sine administrative utgifter dekket. Deres første husfar (en slags vaktmester, barnevakt og altmuligmann) banket selv på døren ikke lenge etter at de åpnet skolen og sa at han hørte hva de gjorde og ville jobbe gratis om han fikk kost og losji.

Nå er prosjektet godt støttet av den tyske og den hollandske ambassaden og mange frivillige som bidrar med mindre beløp. Men de satster på å bringe dette prosjektet til andre land hvor blinde enda lever i mørket. De vil lyse opp for dem og gi dem en veg ut av det som mange anser som en umulig fremtid. Og med Sabriye og Paul med på laget kan ingen si at noe er umulig.

 

SABRIYE TENBERKEN; ET LYS I MØRKET

Sabriye ble selv blind da hun var 12, og hun har siden det levd livet som om det ikke var en ting som begrenset henne, tvert imot. Det var da hun besøkte Nepal sammen med sin mor at hun hørte om den ublide skjebnen til blinde i Tibet. Der ble de sett på som spedalske eller at de var fordømte ved fødsel av og stuet bort. Fra det øyeblikk av utviklet hun en sterk trang til å hjelpe dem, og gi blinde en fremtid hvor de ikke følte skam eller mindreverdige. I Tyskland studerte hun Tibetologi og utviklet et blindeskrift for tibetanere, noe som ikke eksisterte før.


Så satte hun avgårde, i 1997, med en liten baggasje og hennes hvite stokk som følgesvenn. Hun fikk økonomisk støtte fra organisasjoner i Tyskland og etter mye om og men fikk hun visum til Kina. I Kina klarer hun å komme seg helt til Tibet, noe som ikke var lett i 1997 og igjen i 1998 da Tibet i perioder var lukket for turister som ville inn. Men Sabriye Tenberken gav aldri opp, og hun finner venner der man minst skulle tro. Hun stoler på fremmende og mottar hjelp fra mennesker som hun aldri har møtt før. Og i Tibet gjør hun det mange seende ville vært redd for å gjøre; hun kjøper en hest og setter ut i fjellene. Hesten kjente terrenget og tok henne dit hun ville dra; dit tibetanerne bor. Det er her hun finner de blinde barna, blant nomader og i forblåste landsbyer. Her finner hun og Paul dem, bortgjemt og glemt, og uten en fremtid. De tok dem tilbake til Lhasa og gav dem tak over hodet, en husfar og en husmor, mat, lærdom og selvrespekt. For de blinde i Tibet er Sabriye og Paul lyset som skinner i mørket.

 

MER INFORMASJON

Ønsker du mer informasjon om dem kan du lese den prisbelønte boken til Sabriye Tenberken "My path leads to Tibet" som allerede er utgitt på 11 språk. Du kan også lese om dem på deres web-side Braille Without Borders: www.braillewithoutborders.org. (Braille er engelsk for blindeskrift).

 


 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lyset som brenner i mørket