På grensen til Burma bor det tusenvis av Burmesiske flyktninger. Alle usikre på fremtiden sin, noen vil tilbake til hjemlandet, andre søker lykken i Thailand mens noen drømmer om et bedre liv i et tredje land.

 

 

Av: Margunn Tove Aartun- Vært i Skandiaavisen, Thailand

 

Blant disse flyktningene er det også mange barn, barn som aldri har sett annet enn en liten flyktningleir. De er kanskje heldige som ikke har opplevd annet, siden mange av de voksne som måtte flykte til en av disse flyktningleirene har vonde historier å fortelle oss. Historier som noen holder for seg selv, mens andre villig deler med oss. Blant 14.000 av disse flytkntingene finner du en norsk jente fra Skjold; Janet Tveit som jobber for Right To Play og tilbyr barna idrett og leker. Hun jobber i to flyktningleirer, Ban Don Yang camp ved Sangklaburi (i Kanchanaburi) og Tham Hin ved Chatpawai (2 timer vest for Bangkok). Hun er to uker i hver av leirene og nyter oppholdet i hver leir og er etterhvert blir meget fasinert av Bumesere; da spesielt Karen og Mon gruppene som hun jobber med. Ban Don Yang Ban Don Yang Camp er en aldelse nydelig camp, og de 4000 innbyggerene, som er Karen, har bygget opp et flott og funksjonelt samfunn på grensen til sitt hjemland Burma. Janet kan fortelle om hvordan de har tatt imot alle de forslag hun og partneren Guido fra Holand har tilbudt, og hvordan fotballbaner blir bygget på dugnad før tidsfrister. Campen i Tham Hin er ikke like effektiv og her møter Janet og Right To Play flere problemer med sine frivillige lærere og trenere i leiren. Noen forsvinner plutselig, for så å dukke opp igjen når politiet har tatt dem for ulovlig arbeid et sted i Thailand. Noen drar tilbake til Burma og noen gidder bare ikke fortsette det arbeidet de har tatt på seg.

I Ban Don Yang Camp er mentaliteten annerledes, og barna kan umulig merke så mye ved det at de vokser opp i en flyktningleir. Det er rent, ryddig og alt som øye kunne skue er bygget opp av bambus. Klasserommene ligger på rekke og rad og hver dag ringer klokkene inn til skoletimer. 42 lærere finnes det i Ban Don Yang Camp. Foruten dem er er det også trenere som RTP har trent opp; de tar seg av gymtimene. Det er disse Janet har ansvaret for. Hun deler ut utstyr til leirene og trenerene, og passer på at basketball baner, fotball baner osv. blir bygget og fullført etter standaren som er bestemt av henne og Guido som hun jobber sammen med. Right To Play trener Right To Play Coaches (som de heter) i over 6 måneder, og deretter mottar disse "coachene" et sertifikat som tilsier at de er trenere. Men de kan også motta sport spesifikk trening som bl.a. er fotball, volleyball osv. Dette er også en omfattende prosess og tar måneder før de frivillige fra campen er utdannet.

 

 

Hvorfor frivillig

Janet ler når noen spør henne om hennes bakgrunn innenfor idrett, en bakgrunn som er en av grunnen til at hun gjør dette arbeidet. -Jeg er utdannet trener i langrenn (ski-idrett), smiler hun. -Lite sannsynlig det er bruk for det her i Thailand, legger hun til. Men helt bortkastet er det da ikke. Hun planlegger gymtimer og legger opp timeplaner for begge leirene for flere uker i slengen. Hun har god bruk for sitt ene år på Idrett ved Høyskolen i Stavanger hvor hun lærte å planelegge idrettsaktiviteter for barn. Janet har også bakgrunn med å trene barn i Norge; hun har trent barn i volleyball og fotball og vært lærervikar ved en skole i hjembygda. Men hun tror at grunnen til at hun ble valgt til å oppholde seg i disse to leirene er at hun i lengre tid har oppholdt seg på hytta i Røldal; hun og en venninne. I flere måneder har de bodd der helt alene, gått på ski og klart seg uten TV, varmt vann, kinoer, cafeeer, barer osv. Det siste er visstnok ikke helt sant, siden det et hotell i nærheten det sies de var stamkunder på.

 

Det hører også med til historien at den forrige kvinnelige frivillig taklet dårlig det å være isolert i korte perioder, samt alle de små dyrene som kom frem i regntiden. Det er visstnok også nok av slanger i campen og utenfor huset til Janet i Chatpawai. Men Janet har vært ute i dårlig ver før, hun har da tross alt vokst opp på en gård i en bygd i Rogaland, og takler innpåslitne fulle guttetapper fra bondelandet. Hun har også reist til de fleste verdendeler, og overlevd en brann på Fiji, en full buss-sjåfør i Guatamala og en 4 timers flyplass kontroll i Jerusalem. Nå venter neste utfordring på henne, hun kan bare ikke bestemme seg: jobbe i Israel, vandre 1-2 månder i fjellene i Nepal, surfe 1 måned på Bali, hjem til Norge og jobbe, eller dra til Alpene og stå på ski. Hun har 9 uker på seg til å bestemme seg for neste adresse hun oppholder seg på.

 

 

 

 

 

 

 

Adresse: et sted på grensen til Burma