Cerro Rico kan være lunefullt. I mange hundre år har det gitt fra seg mer sølv og mineraler enn noe annet fjell i verden. Gavmild, men også dessverre ubarmhjertig. Hvor mange menneskeliv som har gått med nede i gruvegangene på jakt etter edle mineraler vet man ikke helt sikkert. Til tross for dette fjellets nådeløse makt over menneskene, elsker bolivianerne, og innbyggerne i Potosi sitt Cerro Rico.
En storhetstid
Potosi var på 1600-tallet en yrende og levende by. Nå er det bare en håndfull kirker og levningene til 8 millioner gruvearbeidere (de fleste innfødte indianere og Afrikanske slaver) som døde i gruvene her igjen til å bevitne Potosi's pompøse fortid. En gang Amerikas største og rikeste by, med et fjell som gav Spania nok sølv til å dekke en bro helt fra Sør- Amerika til Spania om de hadde ønsket.
Å besøke Potosi er som å ta en tur til fortiden. Å gå i de brolagte gatene i skyggene til den massive katedralen er som å vekke til live det Bolivia som en gang ble hærtatt av Spania. Potosi står da også på Unesco's liste over verneverdige byer. De fantastiske husene i byen står som en attest over en blomstrende fortid, da byen konkurrerte med Paris og London i storhet og ynde.
Men over byen skuer Cerro Rico, et urokkelig monument over byens historie, der det skinner i rødt, gult og grått. Ikke noe fjell i verden har hatt så store forekomster av sølv og andre verdifulle mineraler. I dag finner man stort sett bare tinn og sulfat der, men fjellet er fremdeles fullt av menn som jobber intenst for å gjøre funn. En ny måte for mange å livnære seg på er å la de mange turistene som finner vegen til byen besøke gruvene der det tilsynelatende arbeides med samme verktøy i dag som for flere hundre år siden. Guiden får en slant med penger, og gruvearbeiderne får noen gaver av turistene som beveger seg ned i gruvene.
Oppover
Jeg trenger ikke å bli minnet på at dette er verdens høyeste by der jeg tidlig en morning rusler sammen med fire andre turister oppover mot Cerro Rico. Det er tungt å puste, og den kalde vinden blåser lett gjennom alle de lagene med klær vi har på oss. Vi er sammen med Jame, guiden vår, og vi tar til slutt en buss for å komme oss helt frem til foten av Cerro Rico. Der blir vi stående og skue oppover mot der vi vet inngangen mot Cerro Rico's indre skjuler seg. Heseblesende prøver vi å holde følge med vår guide, Jame som allerede har puttet en god del cokablader inn i munnen. Med et bulende venstre kinn forteller han oss om gruvearbeidernes skjebner, og vi blir overtalt til å kjøpe med oss gaver; dynamitter, sprit, sigaretter, kjeks, coka-blader og mat. Vi bør også tygge cokablader for vårt eget beste sier han nøkternt.
-Det er tøft der nede i gruvene, sier Jame til oss uten omsvøp.
Uten å like det noe særlig prøver jeg meg frem med et par blad i munnen mens jeg kler på meg de gule jakkene og gamle hjelmene vi får. Mens jeg tygger, spytter og prøver å prate med Jame kommer noen menn løpende ut av gruven, fulle av støv og med munnen full av cokablader. De setter seg ned utenfor gruven og deler en flaske sprit, mens de tygger enda mer cokablader. Jeg innser at jeg aldri kan oppnå samme bul i kinnet mitt som dem, og spytter ut min klyse. Istedenfor nøyer jeg meg med å snakke litt med de små støvete barna som prøver å selge oss en stein.
-En bolivianos, smiler de, og jeg blir fristet. Men hva skal jeg med en stein i ryggsekken når den veier alt for mye allerede.
-Går du ikke på skolen da, spør jeg bekymret og prøver å avlede den ivrige kremmeren.
-Om kvelden svarer den tannløse seksåringen, og kaster seg rundt i en krigsdans til ære for alle gringoene som vil ta bilde av han.
En liten stund senere gir Jame oss støvler og en karbid-lampe som ser ut til å være fra en annen tidsalder. Jeg puster inn all den luft jeg kan på 4200 meter før jeg lar meg bli svelget av Cerro Rico.
Den indre verden
Det intense solskinnet forsvinner og det som møter oss er mørke og trange tunneler. Tunneler som gjennomborer dette enorme fjellet, og som skjuler 7000 hardt arbeidende menn og barn. Krokete vagger vi sakte innover, og nedover, og om ikke lenge er vi totalt forvirret. Vi følger blindt vår guide Jame, der vi sakte begynner å ane at dette blir 3- 4 timer i en annen verden enn det vi er vant til.
Etter noen minutter der vi bare hører oss selv puste tungt, ser vi omsider lys foran oss et sted. Bak lyset står en ung mann som for oss ser ut til å være en 50 år gammel.
-Buena noches, sier han lystig.
Vi nikker "god natt" tilbake og argumenterer ikke. For disse mennene er dagen mørkere en natten. Bare opplyst av en liten lampe med et sykelig gult lys hamrer han løs på en massiv fjellvegg. Verktøyene er mer provisoriske enn man trodde var mulig i dagens moderne samfunn. Beundringen for denne unge mannen som ikke klager noe over sin hverdag bare øker.
-Vil du prøve, spør han smilende.
Jeg tar noen vaklende steg i den dårlig opplyste gruven og tar mot bolten han gir meg. Hammeren som veier mer enn jeg er vant til blir senere plassert i hånden min. Så er det bare å hamre løst.
-20 tommer dypt skal det være, forklarer Wilbert.
-Da kan vi sprenge, smiler han.
Jeg slår og slår, og etter noen minutter kommer det et lite støvdryss. Ikke mye å skryte av når man trenger et 50 cm. dypt hull. Jeg overlater redskapene til en annen som vil prøve, og stiller meg betenkt tilbake blant resten av gjengen. Jeg gir ham min dynamittgubbe før vi går og sier lykke til. Jeg mener han kan trenge det, men det kan ta uker før han kan benytte dynamitt kubben jeg gav han.
Buena musica
Plutselig drønner det rundt oss, og vi kaster oss ned. Jame titter etter en stund frem fra en fordypning i gruvegangen og sier at vi trygt kan bevege oss videre. Et eller annet sted har en gruvearbeider nådd sine 50 cm og sprengt løs enda en del av dette enorme fjellet. Vi smyger oss sakte fremover, og selv hvor mye jeg kroker meg sammen dunker hjelmen min konstant i det lave taket.
Jame fører oss til en ny arbeider, en ung mann som har hjelp av sin nevø på 8 år. Nevøen bærer ut poser med sand, mens onkelen flittig hamrer videre med verktøy han selv har kjøpt.. Vi prøver å hjelpe til, men blir utsatt for en latterkule da en av oss nesten setter seg på lampen en av oss har satt fra seg. Ikke noe å anbefale idet flammen er virkelig nok.
-Buena musica, ler han mot oss da vi hektisk forteller om eksplosjonen.
Lyden av eksplosjon er som søt musikk for han. For oss er det ikke fullt så lystig med tanke på de tonnevis av stein som vi har hengende over oss. Mens vi prater med han når tre dype dunk i fjellets indre ørene til vår guide.
-Løp, roper han. Vi løper det vi kan der vi befinner oss mange hundre meter nede i fjellets mage. Vi kaster oss ned bak en stein og venter på å høre Cerro Rico atter en gang spille sin lystige musikk for gruvearbeiderne.
Barn arbeider
I dette miljøet, hvor asbesten vokser som gress på veggene og menn dør av silikose før de blir 50 år gamle arbeider også barn. Vi ser et par av dem løpe i gruvegangene som små spøkelsesaktige figurer. To av dem, Andreas (10) og Hande (13) sitter for seg selv og hamrer løs på gruvens åpne sår. Vi blir stående i avmakt å se på dem lenge, nesten målløse. Guttene er vant med turister som tar bilder og gir dem en pakke kjeks, men vi er ikke vant til å se barn i arbeid i slike groteske omgivelser. Vi blir der en stund, og holder de to guttene med selskap.
De jobber begge sammen med sin far. Det de eventuelt finner av edle metaller går til familiens konto. Penger som er sårt tiltrengte. Cerro Rico er ikke så gavmild lenger som fjellet pleide å være. Nå jobber bare 7000 mennesker i de 37 kooperative gruvene som er der. For bare to år siden var 8500 arbeidere i gang der nede. En vanlig månedsinntekt ligger på rundt 200-250 bolivianos (40 nkr.), ikke noe å bli fet av. I de kooperative gruvene tilfaller det man tar ut en selv. Dvs. at får man et kjempefunn, kan man bli rik. Derfor tar fedre med seg sine barn, de teller ikke som arbeidere, de bare hjelper familien. Grotesk virker det for oss, med tanke på at alle dør ca. 10 -15 år etter de kommer seg ned i gruvene, enten på grunn av silikose eller på grunn av karbonomonoksyd i gruvegangene. Men for de som ikke kjenner til en annen veg ut av fattigdommen, er dette bedre enn å gjøre ingenting for å livnære seg.
Djevelens verden
Vi vagger tankefulle videre, og rundt neste sving møter et syn vi aldri glemmer oss. En grotesk statue, med horn og stor penis står brått foran oss. El Tio, som gruvearbeiderne ofrer til hver dag.
Her ligger det cokablader, sigaretter og det lukter sprit. En omtenksom person har også puttet en kondom over El Tio's penis, og i munnen har han flere sigaretter.
El Tio, eller onkel, eller djevelen, som han også kalles er herren under jorden. Hans velsignelse kan bety forskjellen på en trygg tur og en katastrofe. Gruvearbeiderne ofrer derfor sigaretter og alkohol, og en gang i året en llama. De ber om tillatelse til å grave i hans rike og ta vekk hans malm. I Andes-fjellene er gudene verken onde eller gode, de bare velsigner eller skader deg, basert på hva du gjør for dem. El Tio er derfor en gud man gjerne vil ha på sin side om man er gruvearbeider.
Vi er nå på veg ut av hans verden, og på veg til toppen hører vi lyder fra et sort rør vi ser i gruvegangen.
-Det er til oksygen, men ikke til arbeiderne, sier Jame.
Oksygenet blir ført ned til de dypeste etasjene etter en eksplosjon. Dette for at støvet skal legge seg fortere, forklarer vår guide som etter hvert har jobbet seg opp en enorm kul på kinnet. Cokabladene ser ut til å ha sin effekt, han virker litt salig og til tider fjern. Flere av arbeiderne vi møter har også de samme bulende kinn, og vi forsyner dem med mer cokablader. De takker og spiser mer for å døyve den verste sulten og frykten.
Ut igjen
Vi merker også at tiden nede i gruvene har satt sine spor. Vi kan ikke forestille oss å måtte ha dette arbeidsmiljøet dag ut og dag inn, inntil man dør en dag så alt for tidlig. Gruvearbeiderne frykter også sin død, de har sett så alt for mange av sine kollegaer gå bort. Og en ting vet de, de vil ikke dø på grunn av silikose.
-Vi ønsker å dø med CO i våre lunger, sier de muntert.
De forklarer det med at man dør fort og barmhjertig om det dreper en. Vi sier ikke noe mot det ønsket som kommer fra disse unge mennene som jobber nede i dypet av Cerro Rico.
Mine tre timer i gruvene er ingenting mot gruvearbeidernes mange dager der. Jeg er likevel desperat etter å komme meg ut, og føler det mektige fjellets tyngde ruve over meg. Utenfor ser vi flere arbeidere som puster ut, drikker mer sprit og fyller på med blad før de dukker inn i Cerro Ricos mørke dyp igjen. Den korte friheten fra det tunge arbeidet ser ut til å være en velsignelse.
Jeg forstår dem. For meg var det å komme seg så langt ned i gruvene, og opp igjen utmattende nok.
