Med det klingende navnet Highway 6 skulle man tro at de drøye 500 km. fra Phnom Phen til den Thailandske grensen er en smal sak. Det er bare i teorien. Det er før man legger til Khmer Rouges landminer og et par oversvømmelser i regntiden.
Livet går sin gang
Kambodsja er et land med en turbulent historie, noe man ser tydelige bevis for så snart man krysser grensen. De sporadiske skiltene som advarer en mot landminer er det første tegnet man får. Etterhvert vil man også oppdage at noen av landminene har gjort sin jobb til fulle. Store krater i Kambodjas viktigste transportåre har totalødelagt vegen noen steder. Til tross for dette og et totalt fraværende vedlikehold av vegen går livet sin vante gang på Highway 6. Også for turistene som nå slipper inn i dette tidligere så lukkede landet..
Og her starter moroa, spesielt om du drar dit rett etter regntiden, og gjør turen bakpå en pick-up truck.
"Pick-up trucken går klokken 7.00", lover resepsjonisten på hotellet meg smilende. Jeg gjesper nikkende tilbake vel vitende om at gjør den det er det som et under for å regne. Trucken forlater aldri byen før den er full nok, og det bestemmer Gudene, eieren av bilen samt mengden av mennesker de fysisk får plassert der. For nord-Europeere med lange stive fotballbein er det unødvendig å si at de neste timene fort kan bli smertefulle der man sitter og klamrer seg fast til en bil som tilsynelatende beveger seg mer opp og ned enn fremover.
Michael Schumacker
Etter en to timers sightseeing tur i byen for å finne flere passasjerer bestemmer sjåføren til slutt ut at bilen er full nok. Eller kanskje han skjønte av fargen på ansiktene til ellers så hvite europeer at nå var det på tide å dra. Vi pustet alle lettet ut, til og med de tålmodige lokale ble litt muntrere. Det må straks sies at uansett hvor stor gleden var over å bevege seg mot målet vårt , ble den fort glemt når all fokus uvilkårlig ble rettet mot Highway 6’s lunefulle natur. For vegen krever din absolutte konsentrasjon. Følger man ikke med i humpene der kan man fort få seg en overraskelse av lammende karakter.
Sjåføren vår har en innstilling på linje med Micheal Schumacker, noe som ikke er en totalt negativ ting. Vi beveger oss imponerende hurtig fremover på en veg en oppsynsmann i Norge normalt ville stengt av. Dessuten forserer vi vanskelige partier på en ytterst elegant måte, og vår respekt for den fandenivoldske sjåføren øker.
Den minker ikke etterhvert som vi nærmer oss de desidert verste partiene på Highway 6. Gjentatte ganger stopper vi, og er vitner til lastebiler og biler som har kjørt seg fast i gjørme og leire. De fleste kan man få dratt opp etter et par minutters venting der den lokale bonde tjener seg noen riel på dagens gode gjerning. Men noen er uten mulighet til å hjelpes ut av uføret, og da skifter man simpelthen pick-up truck. Vi bytter rett og slett med en bil på den andre siden av hinderet, og igjen går ferden videre mot målet som vi sakte men sikkert nærmer seg.
For vårt vekommende ender det opp i et totalt kaos og vi må skifte bil hele to ganger. Til slutt samles alle turistene i en liten pick-up truck. Der settes det i gang en krangel om dollar. Vi var lystne på å nå grensen før den stengte, men noen av de kambodsjanske sjåførene visste tydeligvis at japanske turister har en vane med å betale ekstra om man forlanger det av dem. Det ble en heftig krangel som involverte politi, trusler, fransk, engelsk og litt norsk. Til slutt kommanderer en ytterst vennlig politimann en vilkårlig mann til å kjøre oss til grensen, der vi kommer en time for sent. Overnatting i Poipet, en luguber by på grensen mellom Thailand og Kambodsja ble eneste valg for en sliten gjeng som så frem til luksusen Bangkok har å tilby fattige backpackere.
Noen riel hjelper
At det bes om penger, og at det tar tid å komme seg gjennom Kambodsja langs Highway 6 er ikke uvanlig. For de lokale er dette dagligdags vare. Etter regntiden er noen partier av vegen en eneste innsjø, og sjåførene velger da ofte å ta en liten tur ut i rismarkene istedenfor. De lokale hjelper villig til mot en liten betaling. En virksomhet som tilsynelatende må være rimelig lukrativ. Noen steder vi passerer, broer eller partier med enkle planker vi må kjøre over er stengt av med en provisorisk pinne som står midt i vegen. Pinnen blir fjernet først etter at et par riel har skifet eier. Da blir vi hjelpsomt vinket over de spinkle bjelkene vi nekter å tro holder vekten av bilen. Vi blir veiledet gjennom litervis av vann, og vi blir dratt opp av dype gjørmehull av traktorer. Alt mens små barn leker i grøftekanten, vinker ler og stuper ut i de små innsjøne som krydrer landskapet rundt Highway 6. Inn i mellom forsøker da også barna ivrig å kopiere sine fedre, og står myndig på vegen og peker mot der hvor man bør kjøre på den humpete vegen. Et fornøyelig syn.
Dette mylderet av barn langs vegen gjør hele den slitsomme turen til en magisk opplevelse. Overalt leker barna i de mange vanndikene som ligger som perler på en snor. De ler, roper hei og formelig flommer over av energi. Så til tross for støle muskler og et synlig lag av brunt støv smiler man og vinker tilbake. Man kan ikke la være å bli sjarmert av de vakre omgivelsene til Highway 6. Trehusene som står på stolper, grønne høye sukkerpalmer, rismarker så langt øye kan se, og så var det disse barna da. De gir landet et inntrykk av å være mer levende enn mange andre land. At det til tross for en brutale historie å vise til, har en lovende fremtid med disse vakre omgivelsene, og de smilende vinkende små barna.
FAKTA
Kambodsja har ganske enkelt delt opp sitt vegnett i Highway 1 til 7. Dette lille landet som er halvparten så stort som Italia har hatt deler av sitt kommunikasjonsnett siden Kmer-rikets strålende tid. Det heter seg at vegen gjennom Kambodsja en gang var en viktig handelsrute, og at Marco Polo vurderte den som en mulig veg å frakte varene fra Kina til India, og derfra via skip til Europa. Han valgte istedefor Himalaya og sentral-Asia som handelsrute.
I dag er akkurat Higway 6 en av to veger som knytter Kambodsja til Thailand. Men Highway 6 har vært spesielt farlig å ferdes på på grunn av Kmer Rouges aktiviteter nær grensen til Thailand. Her har de lagt igjen utallige miner, og spesielt på og i nærheten av Highway 6. Dette for å gjøre det nesten umulig å ferdes trygt på denne vegen til eller fra nabolandet. Resultatet av dette er at Kambodsja er det landet i verden som har høyest prosent amputasjoner, en av 246 har en amputasjon. I et land med 10, 5 millioner innbyggere har 351 000 vært utsatt for kontakt med miner som har eksplodert. Men det verste er at det enda den dag i dag ligger udetonerte bomber og venter i dette vakre landskapet. Man regner med at 4-8 mill. miner ligger og venter på at et liten barnehånd kan plukke den opp en dag.
Mer fakta
For å komme til Highway 6 må man enten krysse grensen fra Thailand ved Poipet, eller dra fra hovedstaden Phnom Phen mot Siem Reap. Siem Reap er mest kjent for de fantastiske Angkor-templene, så er man først i Kambodsja er det dermed nesten umulig å unngå Highway 6. Fra Phnom Phen til Siem Reap kan man gjøre turen i en mini-buss, noe som er nesten komfortabelt sammenlignet med de som benytter seg av pick-up truck. Det koster alt fra 3-11 USD alt etter hva man velger. Pick-up truck er bare for de med en god porsjon tålmodighet og god rygg. Fra Siem Reap til den Thailandske grensen er det kun mulig å gjøre det på eller inne i en pick-up truck. Prisene varierer litt, men det ligger rundt en 6-15 USD.
I regntiden er det ikke mulig å gjøre turen i bil i det hele tatt. Da må man fly, og det kan man gjøre til og fra Phnom Phen eller Bangkok. Prisene vil variere, men ligger rundt en 100-150 USD for begge alternativene. Phnom Phen og Siem Reap har hele spekteret når det gjelder hotell. Guidebøkene har en god oversikt. I Poipet, om du blir ufrivillig værende er det også hotell, men mer av den billlig typen der det går på timesbasis. Det er likevel ikke noe problem å finne et billig og OK sted å sove for natten.
Når man gjør denne turen i den stekende solen i Kambodsja må man huske solkrem, solbriller og gjerne klær som dekker hele kroppen. Kjøp et lite skjerf og tull det rundt hodet. Det vil beskytte deg mot solen og støvet som tvinger seg inn i lungene.Ha med drikke, og en liten matbit. Det er en ganske anstrengende tur. Vær ellers utstyrt med tålmodighet og husk at når de sier snart er ikke det europeisk tid. Bare gjør det klart hvis man må rekke noe, men ikke gjør viktige avtaler samme dagen du begir deg ut på en slik tur.
Grensen mellom Thailand og Kambodsja åpner klokken 7, og stenger 17.00.
I Kambodsja benytter man seg av USD, men det er best å ha kontanter, ikke reisesjekker. Dette kan lett ordnes både i Bangkok og i Ho Chi Minh City (Saigon), der det finnes minibanker som gir deg USD i kontanter. Ellers er valutaen riel, og men mye regnes i dollar, så du trenger ikke veksle under oppholdet ditt. Kambodsja er et billig land å reise i, men det koster å se Angkor templene, utenom det kan man leve for under 100,-nkr. pr. dag om man vil.
Visum er nødvendig, og kan ordnes i Bangkok, Hanoi og i Ho Chi Minh City. Flyr du inn til Kambodsja kan du også få ordnet dette på flyplassen. Prisen varierer, men høsten1999 lå det på 30 USD. Sjekk ellers med reiseselskapene, eller med en av Kambodsjas ambassader.
Ellers er det viktig å huske at man er gjest i et land med veldig hyggelige mennesker som har en brutal historie. Ta hensyn til det, og respekter dem og deres religion som er buddisme.
Jeg anbefaler alle å ikke gi penger til tiggere, men kjøp heller produkter av dem som selger på gaten. Vi er uten tvil rikere enn dem, og vil du hjelpe dem, så gjør det ved å gi dem et levebrød, ikke gjør dem til tiggere. Kambodsja er nettopp åpnet for turisme, så tenk deg om før du gjør og sier ting, slik at dette landet ikke gradvis ødelegges av turisme.
