-Ha det gøy når dere kjører, sier en smilende Alistair fra New Zealand etter at han har skremt vettet av noen av oss med sin safety-talk. Som nyfødte kalver sykler vi rundt et sted i tåkeheimen, og forteller oss selv at har man en gang lært å sykle så vil man aldri glemme det. Vi tester pliktoppfyllende ut bremser og gear, samtidig som det begynner å gå opp for oss at vi er prisgitt Alistair og hans gutters sykkelinnsikt. Fra det øyeblikk han sier "lets go" er det for sent å oppdage at bremsen ikke virker.
Let's go
Vi var lydhøre elever, og på en fin rekke snegler vi oss rundt den første svingen, og vår eventyrtur ned til idylliske Corioco og Yungas-dalen er i gang.
Med sommerens lunefulle ver i Bolivia ligger skyene lavt og vegen er våt. Aistair forteller oss at sesongen nettopp er startet (midt i februar) og at det sneet og haglet for bare noen dager siden.
-Men bare vent til vi er i Corioco, der er det varmt og mini-kjoletemperatur lover han oss jenter før vi setter avgårde. Særlig tenker vi der vi hutrer i nedoverbakken, med regnet piskende mot ansiktet og neglesprett på gang.
Det er ikke festlig å teste ut bremser og se hvor tøff man er på våt asfalt. Det ble ingen ulykker, men nestenulykker kan være like skremmende, og det går sakte for de av oss som føler seg usikre. Den første distansen er ikke den farligste, men med tendenser til å gli når vi bremser var det flere enn meg som såg for seg flotte skliturer nedover asfalten. Etter halvannen time med regn, kald vind og anspente muskler var det lettelse å spore blant noen av oss da Alistair stopper for lunsj. Vi benker oss ned og mottar en sandwish, en kopp kaffe og hører på historier om den gang for ikke så lenge siden da de lokale dro på sykkelturer ned til karnevalet i Corico.
For bare 7-8 år tilbake ble det arrangert årlige turer for bolivianerne til karnevalet der. De lokale har for såvidt sluttet med det vågestykket, men nå har de hvite turistene, gringoene tatt over. Alistair forteller at når han startet for to til tre år siden, trodde mange det ville være en forbigående sak. I fjor gjorde hele 1400 mennesker sykkelturen, og det er bare i hans selskap American Tour. Suksessen er så stor at de nå planlegger andre vågestykker på sykkel du kan gjøre i Bolivia, et land med mange muligheter i så henseende.
Oppoverbakke
Lunsjen og praten gjorde godt, og vi ble tøffere og varmere. Igjen glir vi på linje ut fra vårt stoppsted, men nå møter vi til vår forbauselse oppoverbakker. Det kan enkelt sies at slak oppoverbakke i Bolivia er et synsbedrag. Det er rett oppover og ren tortur. 3000 meter over havet gjør de merkeligste ting med oksygenopptaket, musklene og gravitasjonen. Igjen ren fysikk, mens jeg er mest innstilt på å innrømme at det er noe galt med fysikken min.
Etter 32 kilometer på asfaltert veg kommer grusvegen og den virkelige testen. Herfra skal vi sykle 30 km. til, og droppet er på hele 2000 meter. Her letter også tåken gradvis og de første tegnene på at vi at nærmer oss Yungas (partiet før Amazonas i Bolivia) er følbare. En lukt av varm og våt natur stiger opp mot oss.
Alistair tar på nytt en prat med oss, og forbereder oss for den tøffeste delen av vegen, en veg som har tatt alt for mange menneskeliv.
-Stå oppreist, og ta i mot støtene med beina, ikke baken. Gjør dere det riktig vil dere ikke ha problemer med å sitte på baken i morgen sier han og smiler lunt.
- Hold dere til ytterkanten og kjør aldri fortere enn vår første guide, formaner han videre der han lyser opp i terrenget med sin orange sykkeljakke. Samtidig sjekker han og de to andre guidene, Pancho fra California og Paul fra New Zealand, syklene våre en gang til.
-Ingen problemer, sier vi i kor til Alistairs formaninger og tror det vi sier. Hvem vil vel kappkjøre nedover denne vegen. Det viser seg at menneskehjernen glemmer fort, spesielt regelen om å aldri kjøre forbi en lastebil. Undertegnede viser seg å være en kløpper på det, men til mitt forsvar så må det sies å være meget irriterende å ikke se en meter foran seg pga. en lastebil som snegler seg nedover med fin sky av støvpartikler etter seg.
Den siste vegen
Vi er ikke kommet langt på grusvegen før vi får det første beviset på vegens grusomme historie. En stor gravstein står reist, og skiller seg grotesk ut fra de frodige grønne omgivelsene. I desember 1999 kjørte en bil med seks israelere og tre hollendere ut av vegen, og alle ble drept momentant. Deres foreldre har reist et minnesmerke over dem, der den israelske stjernen lyser mot oss, og minner oss om mangelen på en ledestjerne da de forulykkede var på vegen. En veg som ble deres siste veg, slik som for så mange andre.
Vi satser på å overleve og kjører forsiktig og tankefulle nedover. Etter hvert tvinger varmen fra Yungas oss til å stoppe og finne frem til laget av sommerklær. Solen som har kjempet seg gjennom skylaget har gjort den tidligere gråe og kalde dagen til en strålende vakker sommerdag. En grønn og fortryllende natur stiger frem, og vi tar frem kameraene for å prøve å forevige den uforglemmelige dagen.
Alistair har vært med på dette før, og vet når vi bør stoppe.
-Kjør først dere, så venter vi tre her og tar bilder, sier han og fordeler alle kameraene våre mellom seg og sine to hjelpesyklister. Vi takker blidt, og litt senere kjører vi sakte på en rekke med en spektakulær utsikt foran oss.
Senere bærer det gjennom fossefall, vi runder svinger der det er 1000 meter rett ned. Vi ser til endes av den flotte Yungasdalen og vi ler av våre sotete ansikter. Vi glemmer fort at vi er syklister på det som ofte er kalt for verdens farligste veg. En veg som strekker seg forbi Corioco og helt inn til Rurrenbaque. En veg som ryggsekk turistene i sene nattetimer på puber i La Paz kappes om å fortelle skrekkhistorier fra.
Liten stein velter ivrig syklist
Etter et par timer på sykkelen er vi alle blitt virkelig varme i trøyen, og prøver oss på en Gunn Rita Dale variant. Å komme først er det eneste som gjelder. Ikke bare en gang, men flere ganger blir det til en intens kamp mellom meg, mine sykkel- kompanjonger og en eller annen kjøredoning. Når vi da til slutt trekker det lengste strået er ikke smilene våre lette å skjule. Hvite tenner glinser i et støvbelagt ansikt, og et og annet muntert "chao" høres over motorduren.
På den nest siste distansen mot enden av dalen raser jeg i stor fart, med blikket festet på den humpete vegen. Et lite øyeblikk med dårlig konsentrasjon og en stein blander seg opp i min kjøreplan. Det ender opp i en utrolig flyvetur, der jeg får planert vegen for de som kommer etter meg. Heldigvis slipper jeg fra det med noen lette skrammer, utrolig med den hastigheten jeg var oppe i. Etter noen minutter i lotusstilling for å klargjøre et fortumlet hode er jeg klar igjen. Unødvendig å si at tempoet etterpå var lavere, jeg mente nemlig at jeg allerede hadde fått bevisst hvor tøff jeg var. Nå satset jeg alt på å overleve den siste biten.
Farlig veg
