Det er usikre tider for dem som bor på Koh Phi Phi. Tryggheten er borte og kommer kanskje aldri tilbake. Mange av barna som før lekte så trygt på stranden er nå borte. Noen for godt, andre i en flyktningeleir på fastlandet i nærheten av Krabi. Andre igjen bor hos slektninger. Noen av dem vil aldri returnere.108 barn ble foreldreløse og frykten sitter dypt i mange av dem.
Khun Noi
Sanden glir mellom fingrene hennes. Noi vandrer sjelden på stranden. Hun snur seg mot meg og ler mot meg og holder hånden ut mot meg. Holder den og nikker.
-Ja, sier hun.
-Dine hender er uten træler. Kjenn på mine sier hun og strekker dem åpent mot meg.
Jeg kjenner på hånden hennes og registrer at Noi blir stille og alvorlig. Det som jeg tror er et tegn på at jeg har fine hender og hun arbeidshender viser seg å være et tegn på noe helt annet.
-Vi sier våre træler kommer fra alle de som døde her. Noi er aldri alvorlig lenge; ansiktet hennes sprekker snart opp i et stort smil og hun ler mot meg.
-Jeg er heldig. Ingen i min familie døde. Det er hell for meg, sier hun.
Heldig for henne tenker jeg og skuer utover havet som en dag for over to år sider vokste seg til en torpedomur på 6 meter. Men ikke så heldig for de antatte 1500 - 2000 som døde på Koh Phi Phi, hvor kun rundt 700 er funnet.
Frykt
-Vet du noe om jordskjelvet i Stillehavet, spør Noi meg. Noi og jeg har kjent hverandre lenge nå. Vi diskuterer ofte været; det har ikke vært normalt de to siste vintrene i Thailand. Jeg vet Noi er redd. De lever utrygt på Phi Phi. Gammel overtro blandet med en inngrodd skepsis til myndighetene gjør at de ikke tror dette er over. De frykter en ny naturkatastrofe. De frykter forrige statsministerens korrupte fingre og den nye regjerigens politikk. De frykter mange kapitalisters ønske om en skape et helt nytt Phi Phi. Nå frykter de at Phi Phi er solgt til eliten; til pengemaskinene: hotelleirerne og utenlanske investorer. De frykter en ny tsnunami. De frykter de døde, og de frykter turistene aldri vil returnere.
-Det er ikke som før, sier de ofte til meg og nikker med et smil. Thailendere smiler ofte. De godtar skjebnen med en misunnelsesverdig eleganse.
De kom
Turisten kom i fjor, og de kom i år også. Ikke så mange som antatt men mer enn nok. Øyene hadde ikke nok soverom og mange bodde i massasjebutikker i fjor. Telt ble satt opp; det var en enkel og rask løsning som gav husly til turistene og en liten inntekt for de som bor på Koh Phi Phi. Da jeg kom i november i 2005 var de takknemlige da jeg satte meg ned og spiste hos dem; i primitive skur som en gang var etablerte restauranter. Noen smilte mot meg med synlige arr i ansikt, andre arr såg jeg ikke, men jeg følte dem og såg dem i øynene. Garlic 1992, en av mine favoritt restauranter mistet fire av sine familiemedlemmer. Det er tungt for dem å starte igjen, og de smiler takknemlige til de som legger igjen penger hos dem. Endelig tjener de noe.
Phi Phi sin fremtid
De skuer mot havet. Løsningen og svarene på deres spørsmål finnes ikke der ute. Frykten over at noe destruktivt skal komme er ikke lenger like stor som i fjor. Men nå er det lettere å titte utover havet enn det er å se hva som skjer med deres hjem. Dette er deres Phi Phi, deres barndoms land. Hvor deres barn skulle la sine barn vokse opp. To ganger har det blitt rammet på kort tid: først av tsunamien og deretter av kommersialismen og kapitalismen.
-Ikke som før, smiler de mot meg. De nikker utover øyen mens de ofte titter ned. Selv om de smiler er det frusterasjon og smerte i deres øyne enda. De er ikke tilfredse med utviklingen. Rundt dem fyker monstre av hoteller opp. Land blir solgt og venner flytter. Naboer er ikke lenger deres barndomsvenner, det er hoteller og bungalower eid av ukjente og rike investorer.
Noi sover mer nå. Det er mye støy for tiden. Bråk fra de som bygger og støy for øyet. Men Noi ler mot meg og smiler mens hun aksepterer skjebnen. Hennes Phi Phi er borte og hun vet det. Det som gjenoppbygges nå er turisters og kapitalisters Koh Phi Phi. Et mekka for dykkere, rike turister og unge mennesker som vil bli sett og treffe andre unge mennesker. Et sted for hvor de rike kan bli rikere og de hvite turistene kan boltre seg, og samtidig si de har sett de fysiske arrene etter en ekte tsunami. Men Noi, hun er klar for å dra fra Koh Phi Phi. Hun skuer mot havet og drømmer om et nytt hjem, et sted hvor sjelen kan leges og hun kan kalle sitt nye hjem.
